å så et frø

Jeg drømte at jeg gikk tur med en hund som var helt ustyrlig. Jeg hadde sett en hundepsykolog på TV som fortalte om hvordan man skulle håndtere en hund, og få den til å respektere deg. Det var blant annet viktig at du alltid var foran hunden. Når du går ut døra, skal du gå først, hvis ikke er det hunden som går tur med deg, noe som betyr at den ikke respekterer deg som leder.

Hunden min gikk langt foran meg. Den dro i båndet, og jeg ropte og kjeftet på den og prøvde å dra den tilbake. Jeg dro den tilbake, men den gikk fram igjen, og rev og slet til alle sider. Jeg hadde absolutt ingen kontroll på den.

Og så våknet jeg og tenkte selvfølgelig på henne. Som jeg fulgte til busstasjonen dagen før, mens hun fortalte en historie om da hun badet i en fontene i Roma, og politiet kom for hun hengte opp pengesedlene sine til tørk. Jeg tror det var en morsom historie, men jeg fikk ikke med meg så mye av den, jeg hadde skrudd på autopiloten og håpet bare at jeg lo på de riktige stedene, mens jeg tenkte kyss meg, åh faen, kyss meg, åh helvete, nå er jeg ute å kjøre ... men vær så snill å kyss meg!

Hun kysset meg ikke, men hun ga meg en klem som jeg sikkert holdt for lenge, eller som vi begge holdt lenge. Nei forresten, det var mer som en klem du gir til en nær og god venn, men hun var jo ingen nær og god venn, jeg hadde aldri klemt henne før. Vi sa godnatt. Jeg slakket tempoet da hun rundet hjørnet, og bannet mens hjertet hamret og jeg visste at nå var jeg ordentlig ute på tur.

Men jeg tenkte, jeg har ikke gjort noe galt. Ennå.
Men dette var helt på grensen.
Og hva faen skal jeg gjøre nå.

Det var bare en ting å gjøre, og det var å aldri gjenta dette her. Jeg hadde rett og slett sittet og ventet på henne, i baren midt i mellom restauranten hennes og bokhandelen min, for jeg regnet med at hun kom til å komme i dag også, når hun var ferdig på jobben. Først hadde jeg lest ut alle avisene og fylt opp et askebeger, og så hadde en kollega av henne kommet og jeg hadde slått meg ned sammen med ham. Han virket passelig interessert. Etter en time kom hun også. Jeg syntes hun nærmest virket nervøs, og hun blunket alt for mange ganger med øynene, jeg tror ikke hun hadde ventet at jeg skulle sitte der ved bordet hennes. Da kollegaen gikk var det bare oss igjen. Hun, jeg, og vi satt der, og jeg hadde drukket fem øl og kikket henne alt for lenge i øynene allerede. Og jeg smilte snålt som forrige gang, kunne ikke la være, og det er umulig at hun ikke så noe i det smilet.

Jeg tror jeg hadde sådd et frø i henne. Hun hadde skjønt det, og hun hadde sikkert tenkt på meg. Og nå kom jeg til å sette henne i en knipe hun ikke ville være i. Det rare smilet, som liksom sa jeg var sjenert selv om hun visste at jeg ikke var det overhodet, og som derfor helt sikkert avslørte hva jeg ønsket, og hennes alt for mange blunk med øynene, som om hun hadde fått rusk i dem, sa det. Dette frøet kunne vokse seg stort slik at jeg ble nødt til å såre henne, for jeg kunne ikke gi henne noen ting.

Hun ville føle seg lurt uansett. Lurt til å like meg selv om jeg hadde en kjæreste. Eller lurt til å være med på et bedrageri. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle stoppe det, for det eneste jeg ville var å kysse henne!

Så da jeg gikk hjem det siste stykket alene, halvfull, med en dårlig samvittighet på opptur, visste jeg holdt på å miste kontrollen. Jeg gikk mens jeg så for meg at jeg kysset henne, og jeg la meg for å sove og ville så gjerne ... Og så drømte jeg det med hunden.

slags brev

Vi var naboer på jobben. Jeg jobbet i en bokhandel det året, en bokhandel med innebygd kafé, og dette var før røykeloven, hun var servitør på en restaurant ved siden av.

Hun var ofte innom bokhandelen før hun begynte på jobb. Hun leste mye bøker, fordi hun kjørte fire timer med buss hver dag. Jeg anbefalte henne bøker, og ga henne gratis kaffe siden hun var en nabo.

Jeg merket at jeg begynte å vente på henne om dagene. Hun kom, og liksom, løftet meg opp. Jeg fortalte meg selv at jeg hadde alt under kontroll, at hun bare var et innslag som gjorde dagene mindre kjedelige.

Men så kom de første tankene. Ufrivillige, påtrengende tanker (jeg var jo lykkelig med Sheila).

Og jeg skrev dette brevet som jeg gjemte.

Jeg merker at jeg ble helt tom da du gikk. Jeg likte det da du bare satt der med kaffen din etter at de andre hadde gått, selv om jeg ikke snakket så mye med deg, og jeg likte ikke at du gikk uten å si hadet. Jeg burde kanskje fulgt bedre med, kanskje du kikket etter meg? Jeg vet ikke, for jeg turte ikke se så mye i din retning, selv om jeg tror jeg så mer mot deg enn normalt. Kanskje la du merke til det skjelmske smilet mitt. Jeg håper nesten det. Jeg vil at du skal forstå at jeg liker deg. Jeg skulle så gjerne sagt det til deg. Men det ville nok hørtes tåpelig ut, for jeg burde ikke. Du har jo sett oss, meg og Sheila. Vet du at hun er kjæresten min, at vi er så godt som gift?

Hver gang jeg ser deg skulle jeg ønske jeg var singel. Og jeg håper at du er det, selv om jeg egentlig ikke tror det. Hvorfor skulle du ellers ikke bodd nærmere jobben? Kanskje det er datteren din, kanskje hun bor der borte.

Jeg ville gjerne lånt deg flere bøker. Jeg har tenkt mye på det, men jeg kommer ikke på noen som er verdige nok. Helst noe storslagent og fengende, noe du ville huske, og tenke på boken og tenke på meg samtidig.

For jeg tenker på deg. Jeg har prøvd å la være. Et bilde av den litt solbrente nakken din. Og jeg har stoppet tanken der, visket den ut. Men av og til så lar jeg dem bare komme. Og lar dem gå ganske langt.

Jeg tenker på leppene dine, jeg later som jeg kysser dem. Jeg holder deg i hendene og så over håndleddene og vi kysser; jeg pleier ikke kysse så lenge, men deg kysser jeg lenge, vi står utenfor en dør, og du er sterk. Du løfter meg opp mot døra.

kaffe

Jeg måtte ha kaffe. Jeg tenkte faktisk å ta meg en cappuccino, det må være år siden sist ...

Så jeg stilte meg i køa til den nye kaffebaren som har åpnet på egertorget, jeg har vært der mange allerede. En cappuccino, takk, en cappuccino, takk skal du ha ... og så er det endelig min tur:

Barista: hei!

Jeg: hei, en ..

Barista: ... en dagens, var det ikke?

Jeg: eeeh ... hva er det i dag da?

Barista: Colombia

Jeg: ... Javel da blir det vel det da

Neste gang jeg finner en kafé som fungerer, skal jeg ikke bestille det samme 20 ganger på rad, men heller la avvikene komme tidligere.

Har Kåre vært her i dag?

”Jeg hater deg så mye!”, sier den hyggelige jenta og demonstrerer, hun holder et lite åpenrom mellom tommel og pekefinger. "Jeg hadde den verste drømmen om deg!" Jenta jeg skulle ønske jeg var venninne med, den kjempehøye, tiltrekkende jenta jeg har lyst til å klemme på når hun kommer og dra henne i hestehalen. Så mye, det er ikke mye, det er bare litt, men det er. Og nå er hun full, nå kan hun si det, nå kommer betroelsene. "Jeg hater deg så mye!"

”Det diktet du skrev til Kåre!”, sier hun. ”Han leste det til meg i telefonen”.

Så det er derfor. Kjæresten hennes som jeg ikke ville dratt med meg hjem klokka halv fem om natta, og jeg var enn så desperat og det ikke var kvinnfolk igjen i verden. Jeg sa ikke det, det ville vært stygt. Her gjaldt det å trå forsiktig... ”Men jeg er mer interessert i deg enn i ham, for å si det sånn”, sier jeg da.

Men hva er det jeg har gjort, siden hun sier hun hater meg? Jeg fikk svaret. "Du spør alltid etter ham!". Ok, jeg spør alltid etter ham. ”har Kåre vært her i dag?”, sier jeg til stadighet. Ja jeg har visst spurt mer enn en gang. Langt på vei fordi jeg ikke vet hva jeg ellers skulle snakke med henne om.

Og litt fordi jeg lurer, han er en morsom kar. Og sist vi møttes spurte han om jeg kunne skrive et dikt til ham.

Å Kåre, hva har du nå gjort siden sist
Da du syntes at livet var bittert og trist
Hva har du tenkt å finne på nå
Se deg i speilet, du vet hva du kan få
Like der borte er ei dame du kan flå

Og når han har lest ferdig diktet, så sier han, men du ER glad i meg, ikke sant? Jo selvfølgelig er jeg glad i deg, sier jeg. Og når han ser meg kommer han til meg og klemmer meg for hardt, og jeg dytter ham med håndflaten på brystkassen hans så hardt jeg kan og han vakler.

Og så ender det opp sånn: Han tror jeg er interessert, og egoet hans liker det. Hun tror jeg er interessert i ham, så hun begynner å hate. Finnes det noe verre enn forelska jenter, på tuppa etter playboygutter du ikke kan stole på eller venner av deg?

Og neste gang jeg møter den hyggelige jenta:

- har kåre vært her?
- du spør alltid om det!
- Å ... ja visst faen det gjør jeg ... sorry ...

gammel påske

Hun stikker innom meg på jobben. Vi snakker om påskefeiring, og hun forteller at hun skal ha datteren sin i helgen, de skal ikke være sammen hele uken fordi da skal jenta være hos faren sin, hun får bare se datteren hver tredje helg og hun er selvfølgelig lei seg. Hun snakker om advokatutgifter og rettsaken for å få lov til å se henne i det hele tatt, den hadde kostet henne førti tusen, men mer hadde hun ikke råd til. Jeg ser henne i øynene, hun er rolig og sympatisk med et sobrunt ansikt, og jeg kjenner en trang til å gi henne alle pengene hun trenger til en ny rettsak. Hadde jeg vunnet i lotto ... men det er absurd, denne kvinnen kjenner jeg kun såvidt.

Jeg tar meg selv i å se på leppene hennes, og nakken hennes når hun snur seg, og jeg kjenner hvordan hjertet mitt synker langt ned i brystet når jeg skjønner at jeg har sett på henne sånn. Jeg har sett på kroppen hennes og hatt lyst til å hjelpe henne. Jeg tenker på Sheila og får dårlig samvittighet og litt panikk. Tenking er utroskap.

Hun skal til å gå, drikker fort opp kaffen, hun er like naturlig som da hun kom, og spør meg når vi ses igjen. (Jobber du i morgen?). Jeg svarer så nøytralt jeg kan og unngår øynene hennes, isteden fester jeg blikket et sted på cd-hylla bak henne, sier hadetbra og ser ikke etter henne når hun går.

Jeg setter meg på do og banner, mens jeg forestiller meg at jeg stryker henne over armene og kysser henne i nakken, og bestemmer meg for å unngå henne fra nå av. Hvis hun kommer tilbake i morgen skal jeg la være å se henne i øynene, jeg skal finne på noe annet å gjøre, stikke av når hun kommer. Og jeg skal være veldig snill med Sheila i kveld.

Når jeg kommer hjem fra jobben sitter Sheila i sofaen og ser på TV. Jeg kysser henne i nakken og stryker henne over armene og legger henne i bakken, det hele går veldig fort og jeg lukker øynene når Sheila drar fingrene gjennom håret mitt. Vær så snill og ikke si noe nå, for det er ikke deg jeg tenker på. Men Sheilas stemme hvisker at hun elsker meg, og jeg kan ikke annet enn å holde henne tettere inn til meg.